Glitter og støv i India

 

Noe av det første som møter meg i New Dehli er en reklame med følgende spørsmål: «Når sist gjorde du noe du aldri har gjort før?» Det er natt i Indias hovedstad. Jeg sitter sammen med Nikoline, Margrethe, Daniel, Ingvild, Magda, Elida, Mathilde, Anne Kari og Alexander i en gammel buss som tar oss fra flyplassen til hotellet. Alle er med på noe vi aldri har gjort før. Festivalsjefen foreteller på dårlig engelsk at bilder fra forestillingen vår har vært trykt i en av indias største aviser. Det er støv i luften, søppel og hellige kuer på veiene. Teater klubb´81 har reist hele veien til India for å spille forestillingen «Marja Gullsko» for barn fra hele verden.

Vi aner ikke hva som venter oss. Det eneste vi vet er at de neste dagene vil gi oss opplevelser, tanker og møter som vil forandre oss for alltid. Slik er det å reise langt og til land som vi egentlig ikke passer inn i.

Pynte på sannheten
Vi sover bare noen få timer den første natten. Alle er litt redde, litt trette og mest av alt spente. Det er fortsatt to dager til festivalen begynner, og vi benytter de dagene til å få sett litt av byen. Vi møter en dame fra den kongelige norske ambassade som tar oss med til «Dear park» hvor vi ser på dyr og spiser fantastisk god indisk mat. Dagen etter drar vi til «Dilli Haat», et marked hvor de selger indiske bøker, dukker, smykker, klær, sko og alt som glitrer. På utsiden av dette markedet møter vi den delen av Dehli som ikke gliterer; små tiggende barn som viser oss en annen virkelighet. Jeg gjemmer tårene mine, og tenker at hvis jeg noensinne vil klare å glemme øynene til de tiggende barna skal jeg igjen glemme hvordan verden egentlig er. All verden sorg er i disse øynene som jeg prøver å unngå å se. De gjør alt for å tjener penger. Små barn har lært seg fantastiske sirkuskunster som de viser igjen og igjen for å få penger til å overleve også denne dagen. Vi er på tur i India for å spille teater, mange barn i India kan kunster vi aldri vil klare å lære. De maler på seg bart, og spiller teater for å overleve. Dette blir min sterkeste teateropplevse i New Dehli. Inderne pynter ofte på sannheten. Flaggstenger og stoler pakkes inn i aliminiumsfolie, det er blomsterdekorasjoner, paljetter, små speil og perler over alt. Men på innsiden finner vi et land med mye fattigdom.

Et øyeblikk av skjønnhet
Vi har fått æren av å åpne festivalen med forestillingen vår. Det råder et fullstendig kaos bak scenen med hundre hylende russiske små ballettdansere, indere utkledd som konger og dronninger, tanter som drikker chai te og fedre som finpusser på scenografien. Stille bak scenen eksisterer ikke i dette landet. Alexander må til slutt betale de mange teknikerne for å få det lyset som vi vil ha. De unge skuespillerne fra Dverberg vet når det gjelder. De tar seg sammen, glemmer hodepine, jetleg og gjør seg klar til å vise verden det vi har laget. 
Teppet går opp, musikken starter og lyset kommer sakte på. I det samme strømmer de mange journalistene med fotoapparater og videokamera frem til scenekanten. De får se en forestilling de aldri har sett ligneden til tidligere. Og publikum jubler. Aldri vil jeg glemme det unisone gispet da blomstrene kom opp fra stigen med de lysende kjolene sine. Aldri har de spilt forestillingen så bra, og aldri har jubelen stått så høyt. Det var godt å åpne en internasjonal barneteaterfestival med et lite stykke norsk skjønnhet som alle kan forstå. Det å komminisere gjennom teater med ulike land og kulturer er noe av det mest utfordrene og viktige vi kan gjøre. Kanskje laget vi et øyeblikk av stillhet og skjønnhet som var annerledes for dem som bor midt i en by med kaos, støv og fattigdom.

Levende Barbiedukker Så kom vi på TV og i manage aviser. Vi ble intervjuet av indias viktigste nyhetskanal, og alle ville snakke med oss.

Vi fikk vi ikke fred for folk som ville ta bilder av oss sammen med seg selv. Tålmodig lot vi oss fotografere sammen med fremmede folk på gaten, små babyer, hunder og aper med kjoler. Det var morro i begynnelsen, men så ble det bare utrolig slitsomt. Vi skrev autografer og ble tatt på av fremmede mennesker uansett hvor vi gikk. Da vi gikk i den nasjonale dyreparken for å se eksotiske dyr, stirret de innnfødte mer på oss enn på dyrene. Vi tok bilder av dyrene, og inderne tok bilder av oss.

En dame røsket Mathilde i håret, for hun var sikker på at det ikke var ekte, men en parykk. Små barn sa til jentene våre at de lignet på Barbiedukker, og ville hele tiden ta og stryke på dem.

Å ri på elefanter i et skjevt land Det meste er litt skjevt i dette landet. Til og med stjernene har byttet på plass med hverandre. Maten smaker fantastisk og landet kan by på de vakreste farger og smaker. Alle jentene i gruppen kjøpte seg skreddersydde sarier med paljetter, perler og vakre farger. Guttene kjøpte seg pyjamas. Dette er tradisjonelle indiske klær som nesten alle indere går med.

Så ble vi kjørt ut av byen til en landevei der vi fikk ri på elefanter. Nesten som sirkus. Å sitte på toppen av en elefant og kjenne takten når den beveger seg tungt og sakte fremover. Så majestetisk, så stolt og så sirkus. Akkurat det er India. Det er kort vei mellom støv og glitter.

Jeg kunne skrevet en hel bok om møtet mellom våre norske barn og India, men vil til slutt fortelle om noe som skjedd på slutten av festivalen. Da ble vi som den eneste teatergruppen spurt om å spille forestillingen en gang til for alle ville se den på nytt. Så var det å pakke opp alt igjen, stryke kostymer og sminke seg. Dermed fikk vi æren av å både åpne og avslutte den internasjonale barneteaterfestivalen i India.

Den aller siste kvelden får vi de skreddersydde indiske klærne våre. Vi pynter oss i dem, bindi og bengels. Vi sier «namaste» til hverandre for siste gang før vi legger oss. Den siste natten i vårt New Dehli.

Så reiste vi hjem der stjernene står rett vei og ting ikke lengre er pakket inn i sølvpapir. Unge hjerter fra Derberg er fylt av det som verden sparer oss for å se. Mange opplevelser som vi kan snakke om og vise bilder fra, men som ingen andre enn dem som har vært der kan forstå. Når vi kjører til flyplassen ser jeg etter den lille gutten ved markedet, vår lille Tim. Jeg lurer på hvor lenge han vil få leve. Byen sover. Det er mørkt og støvete og jeg ser han ikke.